Er facbook blitt ett fristed for "gatejustis"?

På Aftenbladet.no stod det en artikkel her om dagen med overskriften "Datatilsynet mener at facebook har blitt et fristed for <gatejustis>". Hele saken handler om en gruppe som ble opprettet på facebook. Den heter "Advarsel. Ikke ta taxi L xxx (Stvanger Taxi)", på denne måten blir taxisjåføren uthengt, uten å få fortalt saken fra sin side. Noe som blir feil, og er et klart eksempel på "gatejustis", mener datatilsynet.

Viss vi skal gå ut i fra at disse tre jentene snakker sant, blir meningen med gruppen god. Jentene forteller om en opplevelse der de opplevde å bli trakasert. Det at de sprer dette til resten av folket, vil kanskje skjerme andre fra å oppleve det samme. Derfor blir kosekvensen av gruppen god, men som sagt må en jo da gå ut i fra at de tre jentene snakker sant. Men på en annen side får aldri taxisjåføren fortalt sin side av historien. Og kan en da si at kosekvensen av handlingen er helt riktig? Det kan jo tenkes at utfallet av gruppen egentlig blir feil. Hvordan kan vi vite at ikke de tre jentene sa noe stygt til sjåføren først? Eller enda verre, hvordan kan vi vite at de ikke lyger? Så om disse jentene har hatt konsekvensetikken i bakhodet da de startet gruppen, nei det er nesten litt vanskelig å si.

Men noe som er sikkert er at de ikke har tenkt på pliktetikken da gruppen ble opprettet. Pliktetikken forteller oss at en handling er god, dersom en følger gode regler og normer. Ble en litt rart formulert setning, men det jeg mener er at handlingen i seg selv må være god, ikke bare konsekvensene av den.

Meningen er jo å skade taxisjåføren, ikke fysisk, men psykisk. Og få vil vel se på dette som en god handling? De vil jo faktisk få mannen sparket. Og hva tid ble det å "henge ut" folk og få folk sparket, en plikt for det norske folk? Eller en god handling for den saks skyll? Denne mannen har kanskje gjort noe galt, og jentene vil kanskje bare advare andre mot samme fellen. Så på den måten føler de vel kanskje selv at de har gjort sin "plikt". Men jeg vil alikevel ikke definere det å henge ut noen, uten en rettferdig rettsak, som en god handling

Før i tiden hadde de gapastokken, i dag har vi internett og facebook. Hva er egentlig verst? Ja, før måtte de tåle å kanskje få råtten mat i trynet når de hang der, men i det minste ble de bare hengt ut foran sin egen by. Så viss de flyttet, var hele greia lagt igjen i hjembyen. Men i dag får noe som blir skrevet på nett, kosekvenser for resten av livet. Hele verden får det jo tross alt med seg. Uansett om man flytter eller blir, vil alltid den hendelsen henge over en. En har rett og slett blitt "drete ut" foran hele verden. Så viss en da er uskyldig, "hva skal man si? en blir ikke sint heller, blir bare veldig, veldig skuffet!", og såret. Og det verste er at det aldri kan rettes opp igjen.Viss det blir en rettsak over denne saken, og det viser seg at taxisjåføren har blitt hengt ut uten grunnlag, kommer han alikevel til på ha stempelet som en kvinnetrkaserer over seg.

Så viss jentene snakker sant, er nok denne gruppen, etter konsekvens-etikken, riktig. Men riktig i forhold til pliktetikken, vil den nok aldri bli. Selv om vi har ytringsfrihet og alt det der, er det vår plikt, som mennesket, og ta hensyn til at de rundt oss også får en sjanse til å snakke ut. Jeg skjønner at disse jentene kanskje var rasende, og ville bare ta igjen. Men det var kanskje ikke helt den rette måten å gjøre det på?

Den store abort-debatten

Abort diskusjonen går heftig i de flese vestlige landene, og Norge er ingen unntak. Noen mener at en bør få ta abort når man selv ønsker (noe som den dag i dag er lov i Norge), mens andre er imot dette.

Religiøse vil kanskje si at det er feil å ta livet av noe som Gud har skapt. Men også humanister og andre ikke-religiøse, kan mene at det er galt å ta abort, en tar tross alt et potensielt liv.
Mange ser på fosteret som et lite frø fram til 12. uke, er det faktisk mye som skjer.Visste du at etter 7-10 uker har fosteret allerde utviklet fingrer og tær? Og at hjerte begynner å slå etter kun 6 uker? Fostere begynner faktisk å utvikle seg allerede i 5 uke.

Men samtidig sympatiserer jeg med de som tar abort. Si at du har blitt voldtatt og blitt gravid etter denne hendelsen. Da skjønner jeg at kvinnen/jenten i dette tilfelle vil ta abort. For det første har de gjennomgått en grusom hendelse, det å føle seg så maktesløs, å i tillegg blir misbrukt seksuelt må være noe av det verste, i tillegg er de blitt gravide, og bærer denne overgreperens barn. Viss barnet blir fødd, kommer en mest sannsynlig daglig til å bli minnt på den grusomme hendelsen som en gang skjedde. Kanskje klarer en ikke å være glad nok i sitt eget barn. Kanskje kommer en nesten ikke til å klare å se det inn i øynene, fordi det fremkaller så vonde minner. Da er det vel kanskje best å ta abort? Istedenfor at et barn blir fødd, som mest sannsynlig ikke kommer til å få den kjærligheten og omsorgen den trenger.

En annen ting er viss det er en feil med fosteret. Er en dårlig stilt økonomisk, eller har en sjukdom. At en rett og slett ikke har kapasitet til å ta vare på ett barn som trenger hjelp døgnet rundt, er det kanskje best å la vær å få ungen? I vert fall slik jeg ser det, for det første så kommer en til å få et slitsomt og tungt liv selv, og for det andre kan man aldri vite sikkert om ens egen unge faktisk har ett verdig liv. En ting er viss de f.eks. har downs syndrom, og kan snakke, gå, og forstå ting som foregår rundt seg. Men viss en får vite at ungen verken kommer til å kunne gå, snakke eller kommuniserepå annen måte, kan en aldri vite om barnet faktisk har ett godt liv. Jeg vet vertfall selv, at jeg ikke er sikker på om jeg hadde taklet det. Det å aldri få vite om sin egen unge har det bra, og kanskje aldri få føle at en er god nok, må være forferdelig.

Jeg er egentlig for valgfri abort, selv om jeg skjønner de som mener at det er feil å ta liv, uansett hvilket stadie fostere er på. Men er ikke det bedre, enn at barnet vil komme til å føle seg uelsket? Eller at det ikke blir tatt godt nok vare på, og får dekket de behovene han/hun trenger? Så konklusjonen min er at en bør ikke ta abort bare fordi en har funnet, ut med den nye "fantastiske" genteknologien, at ungen ikke kommer til å ha brune øyne og blondt hår. Eller at barnet har feil kjønn, men har man ett godt argument, bør en aboslutt få velge selv det en tror er best for seg selv, og barnet. Det som er skremmende er at en kan ta abort helt til 12. uke. Abortgrensen burde vore noe lavere, for i 12. uker er fosteret nesten ferdigutviklet, og har bare igjen å vokse.

Øverst et bilde av fosteret etter kun 10 uker, og nederst etter 12.

Noen filososfers tanker om kvinnesyn og litt sånt...

Thomas Aquinas er en italiensk filosof som ble født i ca. 1225. Han døde i 1974, altså ble han 69 år gammel. Han var svært religiøs, han tilhørte den Katolske kirke, og gikk tidlig inn i dominikanerordenen, en av de store tiggerordenene, som ble dannet under middelalderen. Det var mennene som styrte det meste av kirkens liv på denne tiden, Aquinas filosofiske syn var derfor sterkt preget av at han levde i denne mannsdominerende verden. Og som de fleste sterkt troende kristne på den tiden, hadde argumentene hans utgangspunkt i Bibelen.

 Aquinas var enig med Arisoteles i synspunktet hannes om at kvinnen var en ufullstendig mann. Argumente for dette fant han, ja du kan jo gjette, nemlig i Bibelen. Han tok utgangspunkt i skapelsen av Adam og Eva, der Eva blir skapt fra Adams ribbein. Aquinas mente også at barna kun arvet faren sine egenskaper. Han mente at kvinnen var bare passiv og mottakende, mens det var mannen som var den aktive og skapte barnet. Kvinnen var bare som ett reir, til ungen var klar for den store vide verden. Til tross for dette så mente han at det var helt og holdent likestilling mellom kjønnene i himmelen. For sjela var like mye verdt, uansett kjønn. 

 I dag kritiserer vi i vesten det vi ser på som kvinnediskriminering i Islam. Selv må jeg si at jeg synes  forskjellene mellom mann og kvinne i denne religionen er nokså syk, men hvordan kan jeg vite hva de kvinnene som faktisk tilhører denne religionen synes? Så hvilken rett har jeg egentlig til å kritisere? Ser en tilbake i tid, ser en at også kristedommen en gang var innom de samme tankene.

 For å at en sammenlikning mellom Islam og gammeldsgs kristen tro:

I kroanen står det at kvinner og menn er skapt likestilte, men at de har hver sine oppgaver. I Bibelen står det , som Aquinas hevder, at kvinnen er skapt av Adams ribbein, så hvor fører det oss når det gjelder likestilling? Hva kan man forstå utifra at mannen ble skapt først, og at kvinnen er skapt av en del av mannen? Nei, det er nok alt etter hvilken tid man lever i. Mot slutten av det 6. århundre var det faktisk en Biskom som tok opp spørsmålet om en kunne se på kvinnen som et virkelig menneskelig vesen. Hvor sykt er ikke dette? Det skal sant sies at det ble slått fast at kvinnen var et menneskelige vesen, TROSS ALLE SINE FEIL.

 En annen filosof, som har ett litt annet kvinnesyn var Simone de Beauvoir. Hun var fødd i Paris i 1908, og som Aquinas var også hun tilknyttet det katolske samfunnet. Hun gikk på et katolsk universitet for kvinner. I Beavoir´s store filosofiske bok, "Det annet kjønn" står det: "Man er ikke født kvinne - man blir det." Dene påstanden viser til at Beavoir ikke mener at menneskene er skapt psykologisk forskjellig, men at skillet kommer etter hvert som mennesket blir skapt etter samfunnet. Hun må ha hatt ganske så rett, ellers hadde vel ikke vi kvinner klart å komt oss vekk fra den undertrykkelsen som en gang var?

 Hun mener at en mann og en kvinne befinner seg i i ulike livsstilsituasjoner. Og at det er dette som gjør at mannen ofte blir sett på som den som er på topp. Mannen er sterke fysisk, han jobber og tjener penger, mens kvinnen, ofte på denne tiden, "bare" var hjemme og stellte i huset. Denne rangeringen, med mannen på topp, syntes Beavoir var umoralsk.

 Som sagt så mente Beavoir at man blir skapt av det miljøet man lever i. Før i tiden ble f.eks. jentene tatt ut av skolen, når de var i en viss alder, for å lære seg og stelle i hjemmet. Dermed var det kanskje ikke så rart at det var guttene som lærte mest og ble best utdannet. Det hadde ingenting med at jentene var dummere enn guttene, men de fikk aldri sjansen til å lære. 

 Som du skjønner så var Beavoir svær så feministisk, og hennes høyeste ønske var at kvinnen skulle klare å komme seg opp og fram i verden. For ikke å snakke om at kvinnen en dag skulle kunne løsrive seg fra mannen. Hun levde i en tid da kvinnekampen foregikk, og i og med at hun selv var en kvinne, så var det kanskje ikke så rart at hun hadde slike tanker.

 Jeg kunne tatt eksempler fra mange flere filosofer, alle har forskjellige synspunkt, men alikevel sier de nokså det samme. Forskjellen finner en nok blant nyere og eldre filososfer.  De nyere fliosofene er nok mer enig med Simone de Beavoir, mens blant de eldre finner en de samme synspunktene som hos Thomas Aquinas. Dette har med at tidene forandre seg, og dermed gjør også synspunktene det...

 

Hvordan kan jeg vite at jeg ikke drømmer?

Tro det eller ei men dette var et sprøsmål jeg ofte lurte på når jeg var liten. For hvordan kan man egentlig vite dette? Drømmer kan virke ganske så ekte, det vet vi jo alle. Selv våknet jeg en gang fordi jeg hadde så vondt i magen, drømmen hadde virket så ekte at jeg faktisk fikk ekte følelser. Vertfall ekte i den forstand jeg vet om.

Den kjente filosofen Decartes var en som tok opp slike spørsmål. Hvordan kan man egentlig vite at noe er ekte? Hvordan kan man vite at 2+2 =4? Decartes søkte svar på spårsmål som dette, grunnen til det, var at han ville avgjøre om en oppfatning var sann eller ikke. Han spurte seg selv, "finnes det noe jeg i det hele tatt ikke kan tvile på?". Han kom frakm at jo, det var det, en kan ikke tvile på tvilen selv. For tivlen var noe han visste fantes, å tvile er å tenke, og dermed kom han med det kjente utsagnet "cogito ergo sum", som betyr "Jeg tenker altså er jeg".

Når han endelig hadde blitt overbeivst om sin egen eksistens, forsatte han sin søken på det fullkommne. Han hadde funnet ut at verken han selv eller resten av verden var fullkommet. var Derfor måtte det fullkomne ha opphav i noe som verken var menneskelig, eller som fantes i vår verden. Derfor måtte det fullkomne vær Gud - altså måtte Gud eksistere. En forusetning for dette var at det er en likhet mellom årsak og virkning. Altså måtte en forestilling om noe fullkomment ha en fullkommen årsak. Denne overbevisningen om at Gud fantes og var det fullkomne, var viktig for hans videre arbeid.

For når han hadde funnet ut at Gud var fullkommen, og dermed også god, kom han til den konklusjonen at Gud ikke ville lurt oss. Han ville ikke gitt oss "falske" sanser, så derfor måtte vi kunne stole på de sansene han hadde gitt oss.

Nå er ikke jeg sån kjempe kristen å slikt, mer litt sån moderat typisk norsk kristen. Så jeg for min del vil ikke trekke Gud inn i filosofien min om drømmer. Men jeg er enig med Decartes at vi bare må stole på de sansene vi har, for hva har vi viss ikke?

Du har jo det klassiske utsagnet "klyp meg så jeg vet at jeg ikke drømmer". Dette viser tilbake på det at vi ikke føler noen ting når vi drømmer. Det er som om sansene har skrudd seg av. Men hvordan man egentlig kan vite at man ikke drømmer er ikke lett å si. En må som sagt, som også Decartes kom fram til, bare stole på sansene sine.

Det nytter ikke drive å tenke på et slike spørsmål, om man drømmer eller ikke, hele tiden. Jeg syns det er bedre å leve det livet en har fullt ut, og er det hele en drøm, ja da har man jo på en måte fått en sjanse til.

Hva vil det si å være kristen i Norge?

I Norge har kristendommen blitt mer en tradisjon for mange, enn ei tro. De fleste av de norske statsborgerne feirer både jul og påske, uten at de vanligvis pleier å gå i kirken på disse høytidene, om søndagar eller andre helligdager.

Jeg føler at det å vær kristen har to betydninger her i Norge. Du har den passive og den "aktive". Med det mener jeg at på den ene siden finner du folk som faktisk tror fullt og heilt på kristendommen, som har seg noen turer i kirken i løpet av et år, og som ber bordbønn før de spiser osv. På den andre siden finner du dem som sier at de er kristne, men ikke utfører det i praksis. De er døypt kristne, konfimert kristne og kanskje til og med gift i den kristne kirka, men alikevel utfører de ikke de kristnes "plikter", om en kan si det på den måten. Med det mener jeg at de hverken fullt og helt tror på det kristendommen står for, går i kirken, eller ber bordbønn, egentlig gjør de ingenting av det en kristen ville gjort i f.eks. USA. Nå er jo de kristne i USA veldig ekstreme akkurat når det gjelder dette med å uttrykke troen sin, men alikevel dere skjønner hva jeg mener?

Så hva vil det egentlig si å være kristen i Norge? Jeg tror at dette er forskjellig fra person til person til person. Det å være kristen for meg, er kanskje ikke det samme som å være kristen for deg. Jeg selv er både døypt og konfimert i kirken, så jeg vil kalle meg en kristen. Men alikevel tilhører jeg den gruppen som omtrent aldri går i kirken, og egentlig ikke tror fullt og helt på det kristne budskap. Hvordan det har blitt slik, at religionen bare blir sett på som en tradisjon av mange vett jeg ikke. Men kanskje er det fordi vi har det for godt her oppe i nord...

Er Jesus en gud eller et menneske?

Det er ingen eller liten tvil på at Jesus har levd på denne jord. Det som dermed er meget omdiskutert er om han faktisk var et vanelig menneske, eller om han hadde guddommelige sider. I de foire evangeliene får vi en god skildring på Jesus som menneske. Han har de samme følelsene som et menneske, og blir også utsatt for fristelser og til slutt faktisk føler seg forlatt av Gud. Men nå er det da også sån at det er skreven om forskjellige under som Jesus utrettet. Hvordan skal han ha klart dette viss han ikke var guddommelig? I bibelen står det at Jesus "ble mennesket og tok bolig iblant oss". Så kanskje er det slik at selve sjelen til Jesus er guddommelig, men sjelen tok menneskelig form for å få menneskene på "rett spor" her nede på jorden? I følge Paulus ofret han seg tross alt for menneskenes skyld.
Som du kanskje skjønner har det til alle tider vore diskusjon om Jesus er et menneske eller en gud. Det finnes de som legger mest vekt på hans menneskelige egeneskaper, og de som legger mest vekt på det guddommelige. På et kirkemøte 451 vedtok de at Jsus var en person, men han hadde to naturer. Den ene var den menneskelige og den andre var den guddommelige. Så i følge kirken er faktisk Jesus både en gud og et menneske...

Er Buddah en gud?

Gudene i Buddhismen er en del av samsara. Det vil si at et menneske, et dyr, en blomst osv. kan bli gjenfødd til en gud og en gud kan bli gjennfødd som en annen skapning. Når en ser på dette forstår an kanskje at gudene ikke er det viktigste i buddhismen, men tro meg, de har nok av dem. De har guder for alt, en man kan be til viss en vil ha fikslykke, mens en annen må en be om hjelp viss en trenger hjelp emd økononomien, og sån forsetter det.

Buddah derimot det var i begynnelsen en helt vanelig person. Hans navn var egentlig Siddharta og han var sønn av en mektig mann. Noe som vil si at han vokste opp i overflod og luksus. Det gikk en spådom om at Siddharta enten kom til å bli en verdenshersker eller en vismann som forsaket verden. Han kom til å bli en vismann viss han fikk oppleve nøden og lidelsen i verden. Faren ville jo helst at sønnen skulle bli en mektig hersker og gjorde alt han kunne for å hindre Siddharta i å oppleve nøden og lidelsen. Men en dag snek Siddharta seg ut av palasse, da fikk han se en olding, en syk mann og et råtnende liv. Siddharta var hindu, og etter han hadde sett dette fikk han øye på en asket, i asketens annsikt oppdagen Sidharta et lykkelig ansiktsuttrykk. Han begynnte å tenke seg om og etter hvert fant han ut at rundt om i hele verden finnes det alderdom, sykdom og død.

En natt bestemte Siddharta seg for å snike seg ut av slottet. Uten å ta farvel med konen og sønnen la han i veg på en reise som skulle vise seg å være grunnlaget for en ny religion Han prøvde meditasjon og yoga, til slutt ble han til og med en askese, men ingenting hjalp han i å finne det han søkte.

Det siste han kom på var å prøve en stille og dyp meditasjon. Etter flere dagers og netters meditasjon fikk han det han søkte. Siddharta var nå blitt en buddha, altså en som har våkner, en som er blitt opplyst, den første til å oppnå nirvana...

Buddah blir sett på som menneskets veiviser og læer, i Mahayana blir han også sett på som guds sendebud. Men han er ingen gud, for som jeg sa tidligere er gudene også fanget i samsara. Buddah ha altså komt seg utenfor denne "sikelen", komt seg vekk fa alle lidelse som livet fører med seg. Buddah var ble dermed skaperen av Buddhismen, og ideale for alle budhister. Det og oppnå nirvana er alle buddhisters mening med livet.