Hva vil det si å være kristen i Norge?

I Norge har kristendommen blitt mer en tradisjon for mange, enn ei tro. De fleste av de norske statsborgerne feirer både jul og påske, uten at de vanligvis pleier å gå i kirken på disse høytidene, om søndagar eller andre helligdager.

Jeg føler at det å vær kristen har to betydninger her i Norge. Du har den passive og den "aktive". Med det mener jeg at på den ene siden finner du folk som faktisk tror fullt og heilt på kristendommen, som har seg noen turer i kirken i løpet av et år, og som ber bordbønn før de spiser osv. På den andre siden finner du dem som sier at de er kristne, men ikke utfører det i praksis. De er døypt kristne, konfimert kristne og kanskje til og med gift i den kristne kirka, men alikevel utfører de ikke de kristnes "plikter", om en kan si det på den måten. Med det mener jeg at de hverken fullt og helt tror på det kristendommen står for, går i kirken, eller ber bordbønn, egentlig gjør de ingenting av det en kristen ville gjort i f.eks. USA. Nå er jo de kristne i USA veldig ekstreme akkurat når det gjelder dette med å uttrykke troen sin, men alikevel dere skjønner hva jeg mener?

Så hva vil det egentlig si å være kristen i Norge? Jeg tror at dette er forskjellig fra person til person til person. Det å være kristen for meg, er kanskje ikke det samme som å være kristen for deg. Jeg selv er både døypt og konfimert i kirken, så jeg vil kalle meg en kristen. Men alikevel tilhører jeg den gruppen som omtrent aldri går i kirken, og egentlig ikke tror fullt og helt på det kristne budskap. Hvordan det har blitt slik, at religionen bare blir sett på som en tradisjon av mange vett jeg ikke. Men kanskje er det fordi vi har det for godt her oppe i nord...