Den store abort-debatten

Abort diskusjonen går heftig i de flese vestlige landene, og Norge er ingen unntak. Noen mener at en bør få ta abort når man selv ønsker (noe som den dag i dag er lov i Norge), mens andre er imot dette.

Religiøse vil kanskje si at det er feil å ta livet av noe som Gud har skapt. Men også humanister og andre ikke-religiøse, kan mene at det er galt å ta abort, en tar tross alt et potensielt liv.
Mange ser på fosteret som et lite frø fram til 12. uke, er det faktisk mye som skjer.Visste du at etter 7-10 uker har fosteret allerde utviklet fingrer og tær? Og at hjerte begynner å slå etter kun 6 uker? Fostere begynner faktisk å utvikle seg allerede i 5 uke.

Men samtidig sympatiserer jeg med de som tar abort. Si at du har blitt voldtatt og blitt gravid etter denne hendelsen. Da skjønner jeg at kvinnen/jenten i dette tilfelle vil ta abort. For det første har de gjennomgått en grusom hendelse, det å føle seg så maktesløs, å i tillegg blir misbrukt seksuelt må være noe av det verste, i tillegg er de blitt gravide, og bærer denne overgreperens barn. Viss barnet blir fødd, kommer en mest sannsynlig daglig til å bli minnt på den grusomme hendelsen som en gang skjedde. Kanskje klarer en ikke å være glad nok i sitt eget barn. Kanskje kommer en nesten ikke til å klare å se det inn i øynene, fordi det fremkaller så vonde minner. Da er det vel kanskje best å ta abort? Istedenfor at et barn blir fødd, som mest sannsynlig ikke kommer til å få den kjærligheten og omsorgen den trenger.

En annen ting er viss det er en feil med fosteret. Er en dårlig stilt økonomisk, eller har en sjukdom. At en rett og slett ikke har kapasitet til å ta vare på ett barn som trenger hjelp døgnet rundt, er det kanskje best å la vær å få ungen? I vert fall slik jeg ser det, for det første så kommer en til å få et slitsomt og tungt liv selv, og for det andre kan man aldri vite sikkert om ens egen unge faktisk har ett verdig liv. En ting er viss de f.eks. har downs syndrom, og kan snakke, gå, og forstå ting som foregår rundt seg. Men viss en får vite at ungen verken kommer til å kunne gå, snakke eller kommuniserepå annen måte, kan en aldri vite om barnet faktisk har ett godt liv. Jeg vet vertfall selv, at jeg ikke er sikker på om jeg hadde taklet det. Det å aldri få vite om sin egen unge har det bra, og kanskje aldri få føle at en er god nok, må være forferdelig.

Jeg er egentlig for valgfri abort, selv om jeg skjønner de som mener at det er feil å ta liv, uansett hvilket stadie fostere er på. Men er ikke det bedre, enn at barnet vil komme til å føle seg uelsket? Eller at det ikke blir tatt godt nok vare på, og får dekket de behovene han/hun trenger? Så konklusjonen min er at en bør ikke ta abort bare fordi en har funnet, ut med den nye "fantastiske" genteknologien, at ungen ikke kommer til å ha brune øyne og blondt hår. Eller at barnet har feil kjønn, men har man ett godt argument, bør en aboslutt få velge selv det en tror er best for seg selv, og barnet. Det som er skremmende er at en kan ta abort helt til 12. uke. Abortgrensen burde vore noe lavere, for i 12. uker er fosteret nesten ferdigutviklet, og har bare igjen å vokse.

Øverst et bilde av fosteret etter kun 10 uker, og nederst etter 12.